I dag sendte jeg og mine gode kolleger Gro Sandkjær Hanssen og Marte Winsvold inn et artikkelmanus til det internasjonale fagtidsskriftet "Global Environmental Change". Artikkelen handler om det norske systemet for kvotehandel, slik det fungerte i 2005-2007. Det litt spesielle med studien er at den ser systemet fra tre av bedriftenes synsvinkel, samt fra (daværende) SFTs side. Vi la spesielt merke til at selv om kvotehandelsystemet skulle være et slags marked, hvor poenget er at prismekanismen skulle vri utslippsreduksjonene dit det er billigst å kutte utslippene, fungerte det i realtiteten mer som vanlig, byråkratisk regulering. Vi drøfter i artikkelen hvordan dette påvirket systemets evne til å gi reelle reduksjoner i utslipp, og hvilke problemer som oppsto med hensyn til rettferdighet.
Artikkelen er basert på et EU-finansiert prosjekt (G-FORS, http://www.gfors.eu/) hvor vi hadde ansvar for den norske biten. Får håpe artikkelen aksepteres, men det tar tid og er vanskelig. Her er i alle fall abstractet!
The Kyoto protocol introduced emissions trading as one of three market-based mechanisms intended to aid the parties to the protocol in reaching their targets. The carbon market is supposed to shift emission cuts to the least costly location, thereby providing a cost-effective way of co-ordinating each country’s abatement commitments. Norway implemented an Emission Trading System three years (2005-2007) prior to the commitment period of the Kyoto protocol. Drawing on empirical evidence about three enterprises subsumed under this system, the article demonstrates how the market-based logic of the system was permeated by elements of traditional, regulatory governance. This created a hybrid system which fell short of expectations concerning cost-effective emission cuts while simultaneously giving rise to pressing issues concerning fairness.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar